San Andrés og det sentrale høylandet: inn i El Hierros tåkete tak

Skyene kommer inn fra siden her. På Meseta de Nisdafe – jordbruksplatået som deler El Hierro tvers igjennom – treffer passatvindene høyereliggende terreng og losser fra seg, og San Andrés, på rundt 900 meter, tilbringer lange perioder av dagen inne i været snarere enn under det. Her bor det 237 mennesker. Det finnes en kirke fra 1500-tallet, en håndfull gater, kveiteåkre bak lave murer, og ingen sjøutsikt i noen retning. Det er den høyest beliggende fast bosatte landsbyen på øya. Den føles også mindre kanarisk enn nordatlantisk, nærmere en by i Galicia enn kysten som ligger en kjøretur unna i alle retninger. Tåken er grunnen: den forklarer fullstendig hvorfor noen i det hele tatt slo seg ned på dette platået.

Øyas tåkete tak

San Andrés er først og fremst kjent for sin høyde og for det andre for sitt vær, og det er egentlig ett og samme faktum. Platået fanger passatvindskyene når de glir inn fra Atlanterhavet og holder på dem, så åkrene blir liggende innhyllet i tåke i timevis i strekk. Morgentimene går én av to veier. Noen dager kommer lyset lavt og klart over vått gress, med kyr som står i det som i et nederlandsk maleri; andre dager tetner tåken til tretti meter og veien opp fra Valverde blir en krypkjøring med kjørelys midt på dagen. Begge er den ekte San Andrés. Ingen av dem er Kanariøyene slik de selges i en brosjyre.

Det klimaet er grunnen til at landsbyen fungerer som øyas base for fotturer og stjernekikking snarere enn som feriebase. Vandrere kommer for Camino de Jinama, Mirador de Jinama og klatreturen til Pico de Malpaso. Reisende som har tilbrakt en kokvarm dag ved havnivå kommer opp for en kjølig natt på høyden og det spesielle ved å trenge en genser på Kanariøyene. Historieinteresserte kommer for Garoé, en kort spasertur fra de siste husene, der El Hierros historie fra før erobringen viser seg å være en historie om kondens. Astronomer kommer fordi Malpaso-området har nærmest ingen lysforurensning.

Vær ærlig om baksiden. Det er ingen strand rett utenfor døra; kysten ligger en kjøretur unna i alle retninger. Uten leiebil er du prisgitt en ruteplan med fem-seks busser om dagen. Og ingenting i landsbyen holder åpent forbi tidlig kveld – hvis din idé om en kveld ute innebærer en bar nummer to, vil San Andrés skuffe deg raskt og for godt.

Tre kjøkken i Calle Jarera

Å spise i San Andrés betyr én kort gate. Calle Jarera rommer i praksis alle landsbyens restauranter, og alle gjør det samme ærlige: hjemmelaget herreño-mat til priser godt under kystferiestedene, med et fullt måltid på rundt 10–15 €. Menyordforrådet er verdt å lære seg før du setter deg ned. Garbanzada, kikertgryten med svinekjøtt som er platåets svar på alt når det er kaldt. Carne fiesta, svinekjøtt som marineres og deretter stekes. Og ost, i flere former enn du skulle tro.

Casa Goyo er det mest kjente kjøkkenet i gata og det du bør planlegge appetitten etter. Deres signatur er grillet lokal ost med honning og blåbærsyltetøy – salt, røyk og sødme som kommer samtidig – servert sammen med croquetas og carne fiesta gjort skikkelig. Det blir travelt i helgene, så en ventetid på bord er ikke uvanlig. Det er heller ingen katastrofe, med tanke på hvor du står.

Noen dører lenger borte ligger Mesón Jarera, et grill- og barbecuehus som de faste gjestene vil fortelle deg – stille, lojalt og ofte – er det bedre av de to. Argumentet handler om verdi og steking: kjøtt som kommer av ilden med en skikkelig skorpe, til priser lokalbefolkningen peker på som bevis på at ikke alt på Kanariøyene blir dyrere. Begge standpunkter er forsvarlige. Spis på begge to på to påfølgende kvelder og avgjør det selv.

Den tredje er den mest tradisjonelle, og for noen reisende den mest interessante. Bar Restaurante La Igualdad er en enkel, familie drevet spisesal med en meny som leser som en inventarliste over øyas gamle kjøkken: kikertgryter, blekksprut i vinaigrette, stekt ost, ostekraft og fylt kyllingbryst, som er en spesialitet fra San Andrés snarere enn en generisk rett. Ingen dikkedarer, ingen innrømmelser, åpent alle sju dager.

Etter mørkets frembrudd: middag, så himmelen

Her er den ærlige rammen om nattelivet her oppe. Middagen er kvelden ute. La Igualdads spisesal som er åpen sju dager i uka, er det nærmeste San Andrés kommer et sted som holder sent åpent, og sent betyr tidlig kveld; det finnes ingen barer åpne etter det. Kommer du med andre forventninger, er det eneste alternativet kjøreturen ned til Valverde, som på en tåkete natt ikke er en tur du vil nyte to ganger.

Bli heller, og se opp. Kompensasjonen her ligger over hodet ditt. Kjør et lite stykke sørover på høyfjellsveien, og himmelen gjør jobben en bar ville gjort andre steder: dette er Starlight-land, med nærmest null lysforurensning i hele Malpaso-området, og på en klar natt høyt oppe framstår Melkeveien som en struktur snarere enn en flekk. Ta med genseren. På 900 meter blir det skikkelig kaldt når tåken først letter.

Platået, utsiktspunktene og himmelen

Dette er land for fotturer og utsikt snarere enn for sightseeing fra bil, selv om veiene er gode nok for en langsom, naturskjønn kjøretur hvis du ikke har tenkt å gå.

Start med Árbol Garoé, for det forklarer alt det andre. Garoé er et til-tre hvis tette løv kammer vannet ut av tåken som så ofte dekker Nisdafe-platået, og kondenserer det til drikkbare dråper, og bimbachefolket – El Hierros innbyggere før erobringen – var avhengige av det som vannkilde. Det opprinnelige treet falt i en storm i 1610; det du besøker nå er en nyplanting på det hellige stedet, med et lite formidlingssenter og en enkel sti på 500 meter fra parkeringsplassen. Dra dit i tåke hvis dagen byr på det. Å se mekanismen i arbeid er bedre enn å lese om den.

Den signaturturen er Camino de Jinama, merket PR-8: rundt 8 km historisk sti som forlater platået og forsvinner utfor kanten, og bukter seg ned gjennom laurisilva – den dryppende, mosegrodde laurbærskogen som tåken nærer – og forbi Ermita de la Caridad. Det er øyas mest kjente løype, og den har et reisemål med virkelig dramatikk. Ved Mirador de Jinama, 1 230 meter over havet, tar klippen rett og slett slutt, og du ser rett ned på banan- og ananasterrassene i La Frontera, utbredt over El Golfo-dalen som et kart over seg selv.

Så har vi øyas tak. Pico de Malpaso, på 1 501 meter, nås via høyfjellsveien som går sørover fra landsbyen, og på en klar dag gir den deg tre nabøyer som ligger på horisonten. Den fungerer også som stjernekikkerstedet: den samme høyden og mørket som gjør den til et Starlight-sted etter midnatt, gjør den til øyas enkeltvis beste panorama midt på dagen.

Ost, ikke suvenirer

Ikke kom til San Andrés for å handle. Det finnes ingen handle gate, ingen rekke av suvenirbutikker, ingenting som ligner butikker som fritidsaktivitet. Det som finnes er bedre: Central Quesera El Herreño, øyas husdyrkooperativ for meieri, grunnlagt i 1972 og registrert som selskap i 1981, med tilhold rett her i landsbyen. Queso herreño blir røkt over fikenkaktus stilker, fiketre og tørr solrose – en ingrediensliste som forteller deg nøyaktig hvilke planter som vokser på denne øya – og den lagrede varianten har tatt gull i konkurranse. Hvis du tar med deg én ting hjem fra El Hierro, ta med denne. Vil du heller smake før du bestemmer deg, så bestill den grillete osten på Casa Goyo først; verdikjeden er omtrent fire hundre meter lang.

Hvor du bor i San Andrés og de sentrale høylandene

San Andrés har ingen hoteller i vanlig forstand. Det det har, er en liten klynge casas rurales – tradisjonelle steingårder gjort om til utleie av hele hus, stort sett langs eller like ved Calle Jarera – fra rundt 16–20 € per person per natt, noe som gjør dette til et av de billigste stedene å sove på Kanariøyene, punktum. Tykke vegger, kjølige rom, og en landsby som blir stille til en anstendig time.

Argumentet for å ha basen her oppe er geografien. Du er midt på øya, omtrent like langt fra alt, med turstier i nærheten og en nattemperatur som føles som en velsignelse etter en dag ved kysten. Argumentet mot er like klart: du må kjøre til sjøen, du må kjøre for å få et restaurantutvalg utover tre kjøkken, og du vil trenge bilen uansett. Vei det mot det du faktisk kom for.

Å komme seg rundt: du trenger bil, eller tålmodighet

El Hierro lufthavn (VDE) ligger ved kysten nær Valverde, rundt 10–15 minutter med bil fra hovedstaden, med en ytterligere klatring opp på platået etter det – sett av 25–30 minutter fra dør til dør. Kommer du med båt, ligger Puerto de La Estaca rundt 15–20 minutter fra Valverde på østkysten, noe som plasserer San Andrés omtrent 30–40 minutter fra båten.

Kollektivtransport finnes, og den er virkelig nyttig for ett bestemt formål: TransHierros Línea 2 klatrer opp gjennom Tiñor til landsbyen fem-seks ganger om dagen, noe som er greit for en tur til Valverde. Den er til ingen hjelp for å nå Jinama-turstien eller Malpaso-veien etter ditt eget skjema, og det er grunnen til at folk flest kommer hit. Lei bil.

Et ord om kjøringen, for det er den eneste reelle faren på et ellers svært trygt og svært landlig sted. Kriminalitet er ikke risikoen her; været og veiens kurver er det. Tåke kan kutte sikten til nesten ingenting med kort varsel, klippeveiene er smale, og forholdene på høyden blir kalde og våte mens kysten holder seg i skjorteermer. Kjør sakte, bruk lysene i tåken, og ha en jakke i bagasjerommet selv om du forlot havnivå i T-skjorte.