Sabinosa og La Dehesa, El Hierro: en landsby ved kanten av det gamle kartet

I to og et halvt århundre begynte verdens kart ved en klippe på El Hierros vestlige skulder. I 1634, under Ludvig XIII og kardinal Richelieu, fastsatte Frankrike sin nullmeridian ved det vestligste punktet på Kanariøyene, og linjen de trakk, gikk rett gjennom neset der Faro de Orchilla står i dag. Greenwich overtok tittelen i 1884. Klippen ble stående nøyaktig der den var. Over den breder La Dehesa seg, et vindpresset platå av einer og gammel lava; høyere oppe, foldet inn i åssiden på toppen av Valle del Golfo, ligger Sabinosa – færre enn 400 innbyggere, smug som er for bratte og smale til annet enn å gå i, og en vind som nesten aldri gir seg.

Slutten på den gamle verdens kart

Sabinosa kaller seg den mest isolerte landsbyen på El Hierro, og på en øy som allerede behandles som Spanias ettertanke, sier det en del. Den fortjener det. Husene er av stein med tegltak, stablet oppover skråningen på en måte som får smugene til å føles som trappeoppganger med himmel, og Atlanterhavet kommer inn over landets kant nesten uten forstyrrelser. Du kjenner vinden før du legger merke til noe annet, og når du først har kjent den, forstår du landskapet: einene oppe på platået ble bøyd fordi det er denne vinden de har blitt presset av, hver dag, i århundrer.

Meridianen er det folk kommer for, selv om de fleste bare halvveis kjenner historien. Før transatlantiske flyvninger gjorde Atlanterhavet til en korridor i stedet for en mur, var dette faktisk stedet der europeisk kartografi gikk tom for visshet – det siste faste punktet før det blanke. Fyret som markerer det, ble bygget i 1933, lavt og hvitt på den svarte klippen, med ingenting vest for seg annet enn vann hele veien til Amerika. Det regnes blant de beste solnedgangsstedene i Spania, og vurderingen er fortjent av en grunn som ikke har noe med bygningen å gjøre: det er rett og slett ingenting i veien.

Det Sabinosa og La Dehesa ikke er, er et reisemål som bøyer seg for den besøkende. Det finnes ingen strandpromenade, ingen kafébulevard, ingen kveld å spasere inn i. Stillheten her er strukturell, ikke sesongbetont. Det gjør stedet storslått for noen reisende og oppriktig frustrerende for andre, og det er verdt å bestemme seg for hvilken du er før du bestiller.

Én restaurant, og øyas vestligste vin

Sabinosa har nøyaktig én restaurant, og ærlighet tjener deg bedre enn entusiasme her. El Pozo de la Salud ligger ved kystveien, knyttet til spaet med samme navn, og den lever eller dør på det dagens båter får i land. Anmeldelsene er blandet når det gjelder service og jevnhet – noen kvelder syder det, andre kvelder gjør det tydeligvis ikke – men når fisken er riktig, er det grunnen til at du kjørte 35 kilometer vestover. Bestill det lokalbefolkningen bestiller: peto, den mørkkjøttede wahooen som kommer fast og svakt røkt fra planchaen, eller cabrillas, den lille klippeboende comberen som er bare søt flak og sprø skinn. Spør hva som kom inn om morgenen i stedet for å gripe etter menyen. Svaret er menyen.

Den andre halvdelen av det å spise og drikke ute her er ikke et lokale i det hele tatt, slik byer bruker ordet. Det er vin. Terrassene i Valle del Golfo er vulkanske, bratte og vanskelige å arbeide, og Bodegas Quintero er familiebedriften som fortsetter å dyrke dem – og tapper under etikettene Quintero, Simancas og Valle de Naos fra malvasía- og listán-druer, alt innenfor D.O. El Hierro. Dette er en av Spanias vestligste vinlandsbyer, et faktum som høres ut som kuriosa til du smaker hva vinden og asken gjør med en malvasía: saltholdig, litt streng, ingenting som det myke tropiske greiene fastlandet noen ganger selger under samme drue­navn.

Prisene er stort sett lave etter kanariske mål. Det er mindre et kupp enn en konsekvens – det er knapt noen konkurranse som presser dem opp, og knapt noe utvalg heller. Fyll bagasjerommet i Tigaday eller Los Llanillos før du kommer opp, spesielt hvis du lager mat selv. En søndagskveld i Sabinosa er en handlepose verdt mer enn en reservasjon.

Einerkratt, en død meridian og øyas villeste strand

Det som virkelig trekker ved Sabinosa, er alt rundt den, og det beste begynner til fots. Stien som klatrer fra kapellet i La Dehesa til utsiktspunktet ved Sabinosa, er den enkleste ærlige veien inn i El Sabinar, einerkrattet som stille har blitt El Hierros varemerke – hvert tre vridd i en annen stilling av den samme fremherskende vinden, noen nesten helt flattrykte, noen korkskrudde, alle holder de ut. Fotografier av El Sabinar finnes overalt på øya; å stå i det er en helt annen opplevelse, fordi du hører det. Vinden i de lave greinene er en konstant, tørr susen, og Valle del Golfo faller bort nedenfor deg mens det skjer.

Fortsetter du, munner samme rute ut i Mencáfete naturreservat, der karakteren endres fullstendig: laurbærskog, fuktig, grønt, mosegrodd, Atlanterhavets skyer fanget og vridd ut av fjellkammen. Det er den beste påminnelsen om at El Hierro ikke er ett landskap, men flere stablet innenfor noen få hundre meters høydeforskjell.

Nede ved kysten ligger Playa del Verodal, øyas største strand og uten tvil den merkeligste av utseende – en lang bukt av sand i en rød-svart tone du ikke har sett på en strand før, der rust og basalt kjemper om plassen. Dra dit. Ta bilder. Ikke bad. Atlanterhavets dønninger og strømmer her har tatt folk som burde ha visst bedre, og det fornuftige er å behandle Verodal som et utsiktspunkt som tilfeldigvis er laget av sand.

På selve La Dehesa-sletten står Santuario de Nuestra Señora de los Reyes, øyas helligdom og det åndelige sentrum på et sted med nesten ingen innbyggere. Hvert fjerde år blir den utgangspunktet for Bajada, pilegrimsferden som bærer øyas skytshelgen over El Hierro – og i årene imellom står den alene på platået med vinden som arbeider mot den, noe som antagelig er den mer rørende måten å møte den på.

Tilpass Faro de Orchilla til det siste lyset, og du vil forstå hvorfor folk tar kjøreturen dit ned. Det finnes ingen infrastruktur, ingen billett, ingen informasjonsplakat verd navnet – bare et fungerende fyr, en klippe og solen som går i vannet på det stedet der kartene pleide å slutte.

Vin, og ikke stort annet

Det finnes ingen handlegate i Sabinosa, og å late som noe annet ville være en bjørnetjeneste. Dette er en vinlandsby, ikke en markedsby, og det er egentlig hele historien. Det som går for handel, er å kjøpe direkte: Bodegas Quintero og de få andre små familievingårdene rundt i landsbyen selger deg flasker på forespørsel, selv om «på forespørsel» gjør en reell jobb i den setningen – ring på forhånd, dukk opp til et anstendig tidspunkt, og godta at noen kan være ute på terrassene i stedet for bak en disk. Det er et bedre suvenir enn noe en gavebutikk kunne selge deg, og etikettene Valle de Naos og Simancas tåler å reise hjem.

Hvor du bor i Sabinosa og La Dehesa

Sabinosa og La Dehesa er ikke lagt opp som hotellbase i vanlig forstand. Det finnes ingen rad med alternativer å veie mot hverandre, så det du bestiller, avgjør mer eller mindre hva slags tur du får. Balneario Pozo de la Salud, drevet av øyrådet nede ved Sabinosa-kysten, er det åpenbare valget hvis mineralvannet er en del av appellen – og etter en lang dag på stiene i El Sabinar og Mencáfete, med vinden fortsatt summende i ørene, er et bad ingen dårlig idé. Bor du her ute, kjøper du også de to timene som betyr mest: solnedgangen ved Orchilla og gåturen tilbake til en seng som ikke er 35 kilometer unna.

Alternativet er pragmatisk. Ta base i Frontera eller Valverde, der det finnes restaurantutvalg og en anelse kveld, og kjør ut til La Dehesa for hele dager. Ingen vil si at det er feil valg. Men du vil gå glipp av det Sabinosa gjør bedre enn noe annet sted på El Hierro, nemlig mørke og stillhet på samme tid.

Å komme seg rundt i Sabinosa og La Dehesa

R12 er det eneste offentlige transportmiddelet som faktisk når Sabinosa, og går en kort rute mellom La Frontera/Tigaday, Los Llanillos, landsbyen og Pozo de la Salud-spaet – omtrent sju avganger på hverdager, fem i helgene, mellom omtrent 06.30 og 22.00. Det dekker landsbyen og spaet, og ingenting annet. Fyret, helligdommen og Verodal ligger utenfor. Kommer du uten bil, har du kommet til en landsby og ikke til en region.

Så: lei bil. Fly inn med Binter Canarias eller Canaryfly til El Hierro lufthavn, 40 minutter fra Tenerife nord eller 55 fra Gran Canaria, eller ta Naviera Armas-fergen over, og kjør de 35 kilometerne vestover. Kriminalitet er i praksis ikke et tema her. Veien er risikoen. Ruten inn til La Dehesa er smal med loddrette stup og svært liten feilmargin, så ta hårnålssvingene rolig, bruk hornet i blinde svinger slik lokalbefolkningen gjør, og ikke forsøk nedstigningen mot Orchilla i mørket hvis du kan unngå det. Kjør ned for solnedgangen, for all del – bare sørg for nok lys til å komme opp igjen.