El Pinar og sør, El Hierro: der furuskogen renner ut av øya

Ved Faro de Orchilla tar asfalten slutt, den vulkanske fjellgrunnen fortsetter noen hundre meter, og så stopper den rett og slett. Ingen sti langs klippen, ingen utsiktsplattform, ingenting mer — en steinmolo, et fyr og åpent Atlanterhav som strekker seg vestover i det uendelige. Karttegnerne lot en gang nullmeridianen gå gjennom nettopp dette punktet, og det gjør det til et underlig sted å stå: den gamle grensen for den oppmålte verden, nå tilgjengelig med leiebil, med solen som går ned i vann der det ikke finnes noe som helst.

Dette er den sørlige tredjedelen av El Hierro, og det er den stille enden av en øy som allerede er den stilleste på Kanariøyene. El Pinar og sør er et belte av kanarifuru som skråner ned mot La Restinga, en aktiv fiskerihavn som tilfeldigvis ligger ved siden av et av Spanias beste dykkesteder. Det finnes ingen strandpromenade. Det finnes ingen turistgate. Det finnes vær, fjell, furu, geiter og fisk — og en kort liste med steder som hver gjør én ting ordentlig, og det er en annen slags overflod.

Fururyggen, så stopper havet tvert

El Pinar er den nyeste av El Hierros tre kommuner, skilt ut i 2007 fra den sørlige tredjedelen av øya, og fremstår fortsatt som to forskjellige steder sydd sammen snarere enn én by med et sentrum. Oppe i høyden dekker et belte av kanarifuru og vridd sabina — fønikisk einer, bøyd i fasong av tiår med passatvind — det høytliggende terrenget rundt Taibique og Las Casas, de to landsbyene som utgjør selve El Pinar. Høyden gjør noe nyttig: skogen holder seg kjølig nok til at augustgjester som kommer fra den stekte kysten griper etter et ekstra lag ved skumringen. Vedfyringsrøyk, harpiks, kald stein, terrasserte parseller, hunder som bjeffer én gang og så mister interessen.

Så vipper landskapet sørover og fortsetter å vippe. Furuene tynnes ut, fargen renner ut av jorden og over i svart og rustrødt, og veien faller ned mot La Restinga, flatt og lavt og hvitt ved øyas sørligste punkt. Havnen er hele grunnen til at landsbyen finnes — båter, is, garn, en havnemur, og bortenfor den Mar de las Calmas, stillhetens hav, et marint reservat hvis navn er et usedvanlig ærlig stykke reklame.

Det er verdt å si rett ut hvem dette passer for, for El Pinar later ikke som noe annet. Det er for sertifiserte dykkere og folk som vil lære, trukket hit av reservatet. Det er for turgåere som liker tanken på furuskog, vulkansk kyst og en einelund innenfor kort kjøretur fra hverandre. Og det er for reisende som allerede synes El Hierro er stille og vil ha den stilleste kroken av det. Det er derimot absolutt ikke for noen uten leiebil — severdighetene ligger spredt og betjenes knapt av buss — og ikke for noen som håper på natteliv, shopping eller særlig utvalg av restauranter etter mørkets frembrudd.

Vedfyrte pizza innover i landet, dagens fangst i havnen

Maten her deler seg ryddig etter høyde, og skillet er skarpere enn de drøyt tjue minuttene med kjøring mellom de to endene skulle tilsi.

Oppe i landsbyen har Las Vetas vært den reservasjonsbaserte pizzeriaen i årevis, og ryktet er lokalt snarere enn importert: en vedfyrt ovn som lager en Margherita folk på denne øya vil rangere overalt ellers på den, og deretter tiramisu og gelato til slutt. Dukker du opp i en helg uten å ha bestilt, bør du forvente det unnskyldende skulletrekket. Bestill, og du får det El Pinar gjør best — et lite rom, en varm ovn, og absolutt ingen følelse av at noen spiller for besøkende.

Nede ved havnen skifter registeret helt, og menyene begynner å avhenge av hva som kom inn med båtene den morgenen. Restaurante Casa Juan ligger rett ved La Restingas havn med en nautisk temainnredet spisesal — den slags dekor som ville virke kitschy tre hundre kilometer unna og virker som enkel nøyaktighet her, med fiskeflåten parkert utenfor vinduet. Fisken kjøpes fra dagens båter, noe som både er salgspitchen og grunnen til at du spør hva de har i stedet for å lese deg nedover en liste.

Noen dører bortenfor langs samme strandpromenade har El Refugio vært familie drevet siden 1988 og går ett skritt lenger: det har sin egen fiskebåt. Det viser seg på tallerkenen som sjømatpaella og det planchaen håndterer den dagen, grillet hardt og raskt og servert uten seremoni. Prisene i sør er billige etter kanariske standarder — dette er landlige casas og fiskemiddager ved havnen, ikke feriestedpriser, og ingen krever en utsiktavgift for havnemuren.

Når det gjelder å gå ut: det finnes ikke noe, og det ville være uærlig å pynte på fraværet. Kjøkkenene stenger tidlig, landsbyene blir mørke, og kompensasjonen er over hodet — på en klar natt oppe blant furuene gjør himmelen den jobben en barbydel gjør andre steder. Trenger du en sen drink og folk rundt deg, vil du til den andre enden av øya, eller til en annen øy.

Dykk i Kanariøyenes roligste vann, eller gå dit kartene pleide å slutte

La Restingas grunn til å finnes i dag er like mye dykking som fiske. Centro de Buceo El Hierro har kjørt båter ut fra denne havnen siden 1978, noe som gjør det til en av de eldste operatørene på øya, og det trafikkerer fortsatt Mar de las Calmas-reservatet daglig: vulkanske vegger som faller ned i klart blått, grotter, buer, geologien til en ung øy sett nedenfra. Dykkere som har vært i Middelhavet kommer gjerne opp i stillhet.

Én advarsel, for navnet innbyr til selvtilfredshet: havet utenfor reservatets ly er ikke så rolig som Mar de las Calmas antyder. Innenfor er du i en lomme med usedvanlige forhold. Utenfor er du i det åpne Atlanterhavet, og det oppfører seg deretter.

For bading snarere enn dykking drar de lokale til Tacorón — skjermede naturlige fjellvann langs sørkysten, med piknikbord et stykke fra vannet og en skyggegrotte for timene da solen er urimelig. Det er den slags sted der en familie dukker opp ved tolvtiden med en kjølebag og fortsatt er der klokken sju.

Kystveien vestover fører deg ut til Faro de Orchilla. Dra dit i den siste timen med lys. Fyret, steinmoloen, fjellet som bare tar slutt, Atlanterhavet som tar imot solen — det er det enkeltstående mest minneverdige i sør, og det koster ingenting annet enn bensin og viljen til å kjøre tilbake i mørket.

Opp igjen blant trærne ligger Hoya del Morcillo, øyas eneste offisielle campingplass og det åpenbare utgangspunktet hvis du kom for å gå: stier gjennom furuskogen som fører ut mot El Sabinar, der sabina-trærne er blitt vindpisket til formene som havner på hvert eneste postkort av El Hierro. Du kan være under furu om morgenen og på svart vulkansk kyst tidlig ettermiddag uten å kjøre mer enn en halvtime.

Et praktisk råd som betyr mer her enn nesten noe annet sted: kystveien ut mot Orchilla og El Julan er ubelyst og stedvis smal. Kjør den første turen i dagslys, og ha en lommelykt i hanskerommet.

Geiteost, laget der geitene er

Det finnes ingen handlegate i El Pinar, og å dikte opp en ville være en bjørnetjeneste — dette er en fiske- og landbrukskommune, ikke en boutique-by. Det ene som virkelig er verdt å ta med hjem, er osten. Quesería Campos Viejos, oppe i El Pinar, er et lite gårdsmeieri som melker sin egen geiteflokk og gjør melken om til queso herreño på stedet — det vil si at avstanden mellom dyret og osten i bagen din måles i meter. Kjøp mer enn du tror du trenger; den overlever ikke fergeturen.

Hvor du bor i El Pinar og sør

Å bo her oppe er en rettferdig byttehandel: du gir avkall på restaurantutvalg og natteliv — det finnes i praksis ingen av delene — og du får stillhet, skogsluft og et forsprang på øyas beste dykking og fotturer. For mange er det en enkel avtale.

Hotel Lua Boutique, i Travesía del Pino i Taibique, er områdets fremste og det åpenbare førstevalget: lite, familiedrevet, med en takterrasse som er nettopp rett sted å sitte med en flaske av noe godt etter en dag med furustier og saltvann. Rundt det tar de landlige casaene spredt gjennom El Pinar og Las Casas seg av resten av etterspørselen, og de plasserer deg nærmest både Mar de las Calmas og Orchilla-kysten. Den ærlige motvekten er avstand — butikkene i Valverde og fergekaien ligger begge 30 til 45 minutter unna.

Bussene går sjelden — de fleste leier bil

El Pinar har ingen by å være sentral i. Det er tre landsbyer og en havn på rad langs én vei, og øyas bussnett — guaguaene, drevet av Transhierro — forbinder dem etter en ruteplan laget for pendlere snarere enn turister. Linje 2 går Valverde til El Pinar seks ganger om dagen, og det går flere daglige avganger mellom El Pinar og La Restinga, så med tålmodighet og planlegging kan du bevege deg mellom de bebodde punktene.

Det du ikke når, er det gode. Tacorón, Faro de Orchilla og El Julan ligger ikke på noen bussrute i det hele tatt, og taxier er sjeldne når du er utenfor de to landsbyene. Lei en bil på flyplassen, og hele sør åpner seg: det er 15 til 20 minutter ned til La Restinga, 30 til 40 minutter opp til El Pinar. Flyene kommer stort sett via Tenerife, og fergen fra Tenerife legger til ved øyas havn på den andre siden, de samme 30 til 45 minuttene unna.

Området er svært trygt; risikoen er logistisk snarere enn menneskelig. Fyll drivstoff, kjør den smale kystveien sakte, og unn deg den ekstra dagen. El Pinar belønner ikke hastverk — det er mer eller mindre hele argumentet.