Morro Jable og Jandía: Fuerteventuras sørlige hale, gate for gate

Veien nådde ikke Morro Jable før i 1970. Før den tid het denne klyngen av fiskerhus helt sør på Fuerteventura Puerto de la Cebada – bygghavn – grunnlagt rundt 1900 og i praksis avskåret fra resten av øya, og bare tilgjengelig med båt og tålmodighet. Det er et merkelig faktum å ha i bakhodet mens du går langs en strandpromenade som nå strekker seg over tre kilometer langs Playa del Matorral, forbi fyret og ut mot sanddynene. Femti år er ingenting. Noen av de eldre innbyggerne som sitter ute på stoler i de smale smugene ovenfor havnen, ble født før asfalten kom.

Det Morro Jable er kjent for

Morro Jable er porten til Jandía-halvøya, den lange sørlige halen av Fuerteventura, og etter Corralejo i nord er det øyas viktigste feriested. Den betegnelsen selger stedet litt billig, for det ble aldri et enhetlig feriested. I stedet deler to byer én strand og går etter to forskjellige klokker.

Gå promenaden fra øst til vest, og du kjenner giret skifte. Jandía- og Esquinzo-enden er ferieinfrastruktur: hoteller trukket tilbake bak bassenger, direkte strandtilgang, solsenger på rekke, folk i sandaler som bærer håndklær klokken elleve om formiddagen.

Fortsett vestover, og bygningene tetter seg til, smugene blir smalere, og du er framme i det gamle fiskerkvarteret rundt Plaza de los Pescadores. Her går rullegardinene ned for siestaen og blir nede. Butikkene åpner når de åpner. Eldre innbyggere sitter ute lenge etter at turistene har lagt seg, og prater i den rolige kanariske tonen som ikke har noe sted å skynde seg. På tirsdager kommer bøndene inn med geitost og honning. De to halvdelene av byen ligger et kvarter unna hverandre og rundt førti år fra hverandre i temperament, og det at ingen av dem har slukt den andre, er det aller mest interessante ved Morro Jable.

Det er også utgangspunktet for det ville. Cofete og Jandía naturpark ligger bak fjellene i vest – grunnen til at par kommer hit en uke med leid jeep og en vag plan.

Hvor du spiser og drikker

Spisestedene her deler seg langs samme skillelinje som byen selv: havn eller gamlebyen, og forskjellen er ikke subtil.

Nede ved brygga ligger Restaurante Cofradía, fiskernes samvirkelagsrestaurant, og den lever nettopp på det – det båtene fikk om bord den morgenen, grillet enkelt og servert uten dikkedarer. Den har en beskjeden 3,8, og du bør lese det ærlig og ikke håpefullt: dette er en spisesal i et fungerende samvirke, ikke et destinasjonskjøkken. Dra dit for opprinnelsen og utsikten over båtene, bestill fisken, og ikke forvent noen sommelier.

Helt i enden av Playa del Matorral, forbi fyrtrinnene, gjør La Farola del Mar skikkelig æres den sjømatterrassen – 4,3 og en fredagspaella som lokalbefolkningen og faste langtidsgjester planlegger rundt. Det er den slags lunsj som begynner klokken to og ikke har noen naturlig slutt, med sanden noen meter nedenfor og vinden som gjør sitt vanlige ettermiddagsarbeid ute på havet.

Det beste bordet i byen er likevel det vanskeligste å få. La Bodega de Jandía oppe i gamlebyen er kun med reservasjon og drives av Ramón, som lager tradisjonell kanarisk tapas – hvitløksreker, svinekinn – med den slags jevnhet som gir 4,8 og fortsetter å fortjene det. Ring på forhånd. Skikkelig på forhånd. Å dukke opp uanmeldt og bli avvist er et slags rite her, og det er fullstendig unødvendig.

For noe løsere og mer samtidig bruker El Pellizco i Calle del Carmen moderne teknikk på ceviche og blekksprut, henger lokal kunst på veggene og spiller live musikk. Med 4,7 er det byens bevis på at gamlebyen ikke er konservert i aspik – noen der lager fortsatt mat som peker framover.

Uteliv

La oss være ærlige: Morro Jable er ikke noen utelivsby, og den har vett nok til ikke å late som noe annet. Vil du ha klubber, har du kommet til feil breddegrad på feil øy.

Det som finnes, samler seg på to steder. Centro Comercial de Jandía, på feriestedstripa, er der de irske og britiske sportbarene holder til – fotball på storskjerm, øl i halvlitere, kampen som går til langt på natt uansett avsparkens tidssone. Det er uten unnskyldninger, og det fungerer for det det er.

Den andre polen er Plazoleta de Cirilo López i gamlebyen, en liten plass der kvelden samler seg langsomt i stedet for å være programmert. Ankeret er Bar Oasis, gamlebyens faste cocktailbar, vurdert til 4,5, åpen fra midt på formiddagen og helt inn i de små nattetimer – mojitos, Aperol spritz og en lang, rolig bue fra kaffeaktig dagtid til virkelig natt. Et sted som dekker fjorten timer av døgnet, sier det meste om den lokale definisjonen av å gå ut.

Ting å gjøre

Stranda gjør mesteparten av jobben, og den gjør det på to tydelig forskjellige måter. Playa del Matorral er bred og grunn i sin vestlige ende nær hotellene – familieenden, der barna kan gå langt ut før det blir alvor. Drift østover mot havnen, og vinden tar seg opp, vannet blir livligere, og det blir vann for seilsport i stedet for vann for vassing. Vær klar over at de åpne strekningene har sterkere strømmer; strandas mildhet er lokal, ikke universell, og solbrenthet er det andre som overrasker folk innen omtrent nitti minutter etter ankomst.

Den vinden er grunnen til at en hel subkultur kommer hit. Den sidevind som bygde Fuerteventuras rykte innen vannsport, blåser pålitelig langs denne kysten, og Otro Modo Surf School – en 4,8 – tilbyr windsurf-, kite- og SUP-kurs og utleie fra byen, og jobber med vinden i stedet for mot den. Nybegynnere får den skjermede enden; folk som allerede vet hva de driver med, blir pekt mot havnesiden.

Den andre essensielle dagen er innover i landet og over fjellryggen. Cofete & Villa Winter 4x4-safarien klatrer opp i Jandía-fjellene og går ned til Cofete-stranda og den forfalne Villa Winter, og for de fleste besøkende er den rett og slett den eneste praktiske måten å komme inn på. Vurderingen på 3,9 gjenspeiler mer turen enn målet – sporet er uasfaltert, ujevnt og virkelig uegnet for en vanlig leiebil. Folk prøver det i en liten leiebil hver eneste uke. Noen av dem angrer dyrt. Bestill jeep-turen eller lei en skikkelig 4x4, og behandle skillet som en regel og ikke et råd.

Shopping

Shoppingen her er beskjeden og organisert etter ukedag, noe som er stille nyttig når du først vet det. Tirsdag er bondemarkedet: geitost, honning, lokale råvarer, den slags bod der den som selger osten, har laget osten. Det er den enkelt beste grunnen til å lage mat selv et par kvelder, selv om du bor et sted med buffé.

Torsdag er noe helt annet – et gatemarked i Calle Bentejuy, omtrent fra 09 til 14, med klær, lærvarer og håndverksboder. Dette er standard turistmarkeds-territorium, med pruting inkludert og forventet. Kom tidlig for skygge og albuerom; ved tolvtiden er gangene fulle og sola gjør virkelig skade.

Hvor du bor i Morro Jable / Jandía

Valget er usedvanlig klart. Øst for havnen er Jandía- og Esquinzo-stripa nesten utelukkende feriehoteller – Hotel Riu Palace Jandía, Robinson Esquinzo Playa og Fuerteventura Princess blant dem – bygget for all-inclusive-pakker, med direkte strandtilgang og bassenger. Prisene føles som mellomklasse-feriested snarere enn luksus, og tilbudet er ærlig: du går ut av rommet og rett ut på sanden, og du slipper å tenke på middagen.

Gamlebyen er det andre alternativet, og det er billigere og mer lokalt – nærmere Plaza de los Pescadores, tirsdagsmarkedet og havnens restauranter, lenger fra solsengene. Velg stripa hvis du har barn og vil at stranda skal være en forlengelse av hotellet. Velg gamlebyen hvis du vil høre byen i stedet for bassenget.

Å komme seg rundt

Fuerteventura har én flyplass, Fuerteventura lufthavn (FUE) ved Puerto del Rosario, rundt 80 km nord for her – det finnes ingen annen måte å fly inn. Derfra går Tiadhes busslinje 1 mellom flyplassen og Puerto del Rosario og Morro Jable flere ganger daglig, og bruker rundt 1t30 til 1t45 avhengig av stopp. Den er også, bemerkelsesverdig nok, den eneste bussruten som betjener byen, noe som preger alt annet med hvordan du beveger deg.

Alternativene er en transfer eller taxi ned FV-2, eller å komme med Fred Olsen-ferja fra Las Palmas på Gran Canaria, som er en virkelig behagelig måte å komme fram på – en havneankomst i en by som bare var tilgjengelig sjøveien de første sytti årene.

Når du først er her, trenger du ikke bil i selve byen. Gamlebyen, havnen og feriestedstripa kan alle gås, langs den ene promenaden. Du vil ha bil – helst en skikkelig 4x4 – i det øyeblikket du ser vestover mot Cofete og Jandía naturpark, eller nordover mot resten av øya, som er godt over en time unna. Det er byttehandelen Morro Jable ber deg gjøre: en by du kan gå fra ende til annen, med en villmark bak som krever fire drivhjul.